Hvem aksjonerer og hvorfor?

En del av diskusjonen omkring aksjonenes legitimitet har dreid seg om hvem deltakerne er. Tanken har vært at denne innflytelseskanalen lettere kan anerkjennes som en del av den normale demokratiske prosessen dersom de som ellers ikke blir hørt, slipper til og faktisk gjør bruk av denne kanalen. Deltar de ressurssvake i aksjoner, eller blir aksjonisme bare enda en ny kanal for de relativt ressurssterke?

Dette er for eksempel et hovedtema i den første maktutredningen (1972-82). Forestilling om at aksjoner er et uttrykk for at grasrota spontant står opp mot makthaverne blir sterkt utfordret i dette materialet. Nettopp derfor er det gode grunner til at vi, som tror på aksjoner som en viktig demokratisk kanal, tar motforestillingene på alvor når vi skal vurdere legitimitetsgrunnlaget for en konkret aksjon.

Olsen og Sætren (1980:16-28) drøftet de teoretiske mulighetene mht. deltakelse og gjennomførte så en undersøkelse for å kartlegge omfanget av og formene for aksjonsdeltakelse, holdninger til og effekten av aksjoner. De spør seg om aksjoner er:

 
· De politisk fattiges form?  Hvis det her viser seg at det åpnes nye muligheter for dem som har små ressurser, vil aksjonene innebære en utvidelse av demokratiet. Alltid ellers er det en sammenheng mellom ressurser (nettverk, økonomi, utdannelse) og politiske deltakelse.

· De politiske tapernes form? I så fall er aksjoner en arena for omkamp, for de politisk aktive eller partier som har tapt i de folkevalgte organene.

· De politisk uvilliges form? Aksjoner kan også være et alternativ for de svært mange (ca 85%) som aldri har hatt et offentlig verv eller partiverv, de som synes at rutinepolitikk er kjedelig eller altfor kompleks, de som heller vil engasjere seg i enkle saker med direkte betydning for dem selv.

· De politisk rikes form? En del saker har en karakter som gjør at de vanskelig kan bli partisaker. I slike ”samvittighetssaker” med stor sprengkraft stilles representantene ofte fritt. Partipolitikere som har et engasjement er da henvist til å delta aksjoner. Vi finner også mange ”politisk rike” i ledende stillinger i organisasjonslivet.

· De politiske eksponertes form? Aksjoner kan utløses av at grupper får færre goder eller flere byrder enn det oppleves som rettferdig og derfor tar kampen opp for sine egne interesser.

Det gir seg selv at legitimiteten til aksjon vil være avhengig av hvem som står bak og hva som er grunnlaget for at de aksjonerer. Derimot er det en feilslutning at hele formen er illegitim, dersom det viser seg at det er de mest ressurssterke som i størst grad bruker også aksjonskanalen. Hvis saken derimot er solid belyst gjennom en åpen demokratisk prosess, og de som deltok i denne prosessen i etterkant bruker aksjoner og sivil ulydighet til å ta omkamp med flertallet, er det mer tvilsomt om aksjonen er legitim. Enkeltrepresentanter, som har deltatt i og kommet i mindretall i den politiske prosessen, bør antakelig også vurdere sin egen deltakelse i aksjoner i lys av dette.

Dessverre finnes det ikke, så vidt vi vet, ferske forskningsdata om deltakelse i aksjoner. Vi vet altså lite om hvordan dette forholder seg i dag – 25 år etter den første Maktutredningen.

Attraktivt og ressurskrevende

Olsen og Sætren stiller imidlertid viktig spørsmål ved antagelser omkring deltakelse i aksjoner. De peker for det første på at mange enkeltmennesker og grupper velger å stå utenfor rutinepolitikken og arbeide gjennom andre kanaler - bl.a. aksjoner. Det må være fordi det er noen klare fordeler forbundet med denne formen for politisk deltakelse – og tilsvarende ulemper forbundet med deltakelse i det representative demokratiet. Forskerne peker også på at mange er aktive i begge kanaler, men velger å forfølge noen saker gjennom aksjoner.

Organisasjoners og andre aktørers atferd tyder også på at aksjoner kan være en attraktiv form for politisk deltakelse – og tas i bruk når organisasjonen ikke er i ”forhandlingsposisjon” eller kommer til orde i en bestemt sak.

Forskerne forsøker også å avlive myten om at aksjonsformen er kanalen for de ressurssvake. Tvert imot kan aksjoner være vel så ressurskrevende som andre deltakelsesformer – både mht. til økonomi, tidsbruk, personlig belastning, behov for nettverk og kontakter, evne til å strukturere og planlegge osv. Aksjoner kan ofte ikke trekke på etablerte strukturer og deres servicefunksjoner, men må bygges opp fra grunnen og selv løse de praktiske utfordringene.

Aksjoner som ulydighet

Så lenge en aksjon holdes trygt innenfor ”spillereglene”, og benytter seg av lovlige midler for å bli hørt og inkludert i beslutningsprosessen, er aksjonen en ordinær politisk aktør. Det er når aksjonen trer ut av denne rammen at den kan bli virkelig truende for de etablerte aktørene. Da opphører andre aktørers kontroll med spillet. Da blir spillet mindre forutsigbart. Da skjerpes kampen om opinionen (folkemeningen) – som etablerte aktører er like avhengig som aksjonistene.

Respekt for lover og lovlig fattede vedtak er en avgjørende forutsetning for at et samfunn skal kunne opprettholdes. Det finnes et enormt mangfold av teorier og litteratur omkring plikter og rettigheter i et demokratisk samfunn. Litteraturen drøfter hvor absolutt lydighetskravet er, men også hva som skal lovreguleres – altså frihetens grenser. Litteraturen drøfter også når det er riktig og nødvendig å være ulydighet og hva som er akseptable uttrykk for ulydighet.

”Sivil ulydighet” bryter lover, men bevisst og punktvis, og ut fra en klar politisk eller rettslig motivasjon. Ikke-volds-idealet står helt sentralt. Johan Galtung og Bernt Hagtvedt (fritt gjengitt) har skissert omtrent likelydende krav til en legitim sivil ulydighetsaksjon:

1) Andre virkemidler for å få prøvd beslutningen på nytt er uttømt først – inkludert alle juridiske appellmuligheter.

2) Det må være et moralsk grunnlag for aksjonen. Det må dreie seg om noe som med rimelighet kan anses å være en trussel eller et overgrep mot en gruppe/persons fundamentale behov eller rettigheter.

3) Respekten for noen lover er bare midlertidig satt til side og de involverte er villig til å bli arrestert, påta seg ubehag og eventuelt ta sin straff.

4) Sivile ulydighetshandlinger må gjennomføres bevisst og i full offentlighet.

5) Formålet må være å appellere til tredjepart og aksjonen må bygge på en antagelse om at standpunktet har potensial for å samle bred oppslutning.

6) Virkemidlene må avpasses nøye i forhold til målet. Hvis virkemidlene rammer feil, eller oppleves som altfor dramatiske, virker aksjonen mot sin hensikt.

På disse sidene vil det bli rik anledning til å drøfte aksjoner og virkemiddelbruk. Dette var ment som en liten introduksjon til et stort tema. Åsne Berre Persen og Jørgen Johansen (1998) har drøftet forutsetningene for legitim bruk av ”sivil ulydighet” og vi anbefaler gjerne boka deres.

Litteratur

TILSTEDE    Parkveien 25,    0367 Oslo    www.tilstede.org    Tlf: 22 46 67 77     Fax: 850 36547