Empowerment – egenmakt mot avmakt

Opplevelse av makt og avmakt styrer også hvordan vi forholder oss til samfunnet. I Maktutredningen (1982) drøfter Gudmund Hernes forholdet mellom makt og avmakt ganske inngående. Denne analysen er fortsatt verd å lese. Han viser hvordan en aktør, for eksempel en aksjon, kan øke sin makt og innflytelse, men også hvordan avmakt oppstår og hvordan både følelsen av avmakt og reell avmakt kan minskes.

Å skape avmakt og avmaktsfølelse er et velbrukt maktmiddel. Makthaverne vil gjerne skape uklarhet, begrense adgangen til relevant informasjon, skape grunnløse forestillinger om kompleksitet og systemtvang. Aksjoner har som en dypere hensikt å bryte ned denne avmakten, og gi mange tro på at det nytter å reise seg og bli talt.

Empowerment-begrepet

Overgangen fra avmakt til makt er det som ligger i det engelske begrepet ’empowerment’. Ordet er vanskelig å oversette. Stammen i ordet ”empowerment” er ”power”, altså makt. Derfor foretrekker mange å snakke om ”egenmakt” når de mener tilstanden i enden av prosessen – og med ”avmakt” som motpol. Vi sier gjerne at det handler om å øke kontrollen over vårt eget liv. Akkurat det handler om så mye – både hvordan vi ser på oss selv, hvordan vi ser på omverdenen og hvordan omverdenen ser på oss…. Prosessen kan forsøksvis oversettes med ’myndiggjøring’ (se Ulstein 2001).

Ordet dukker opp i svært mye faglitteratur på mange ulike felt. Alle feltene har det til felles at frivillighet, ”selvhjelp” og aktiv deltakelse i samfunnet er fokus. Du vil finne det innenfor sosialt arbeid, sykepleie, litteratur om familieterapi og selvhjelpsgrupper, innenfor litteratur om deltakelse i utvikling og lokaldemokrati osv. Derfor er det verdt å bruke litt tid på det.

For å forstå hva ’empowerment’ er og hvordan vi kan bruke disse mekanismene, må vi først forstå hva makt er. I moderne filosofi er det to maktbegrep som står mot hverandre:

1)   Max Weber. Det finnes en fast mengde makt, og makta er allerede fordelt. Noen har, andre har ikke. Noen har mye, andre har lite. Makt er ”the ability of individuals or groups to realise their will, even where others resist, through the use of force or the threat of it” og så legger han til: “or where the powerless conform because they have accepted the legitimacy of the powerful.” Dette er den klassiske definisjonen av makt. En null-sum definisjon. Godtar vi denne uten videre, innebærer det at ’empowerment’ bare kan skje på bekostning av andre. Marxister vil følge Weber.

2)   Michel Foucault. Han bestrider at makt er så håndfast og lett å avsløre. I følge Foucault og postmodernistene er makta flytende og utvidbar. Makt finnes som dominans, ikke formelle posisjoner. Makta finnes i språket og som ”a more or less organised, hierarchical, co-ordinated cluster of relations”. Foucaults syn innebærer at vi kan øke vår makt og innflytelse uten å utfordre makthavere. Begrepene ”Voice” og ”Vocal power” bygger på Foucault.

Når vi skal forstå hva aksjonisme handler om, er dette faktisk et ganske avgjørende skille.

Verken Weber eller Foucalt har helt rett. Det finnes makt som er ”fixed quantum” og samtidig finnes det flytende makt (dominans, innflytelse). Derfor bør vi se på makt som en ”variabel sum”. Vi har alle makt i varierende grad. I noen situasjoner og relasjoner eksisterer makt som fiksert og fordelt, i andre situasjoner og relasjoner kan vi øke vår makt uten å ta makta fra noen.

Når vi nærmer oss enkeltmennesker eller grupper med forventninger om medvirkning, frivillig innsats eller engasjement for en sak, beveger vi oss inn i flere lag av makt - eller maktfelt (både subjektiv opplevelse av makt/avmakt og objektive maktrelasjoner). Modellen ovenfor plasserer en ”samhandlingsspiral” inn i disse maktfeltene: Fra det individuell feltet i midten (opplevelse av makt), til det kollektive feltet (makt i gruppe, innad i en organisasjon, lokalt) og til makt i samfunnet (Ulstein 2001).

Kommunikasjon spiller en viktig rolle for å fremme ’empowerment’. ’Myndiggjørende kommunikasjon’ har som sin første hensikt å styrke det enkelte menneskes og utsatte gruppers tiltro til sine egne ressurser og muligheter. Slik kommunikasjon har alltid spilt en sentral rolle i mobilisering av alle former for politiske handlinger, frivillighet og entreprenørskap. Kommunikasjon fungerer imidlertid ikke myndiggjørende alene, men sammen med organisasjon og allokering (tilveiebringelse av ressurser). En prosess som begynner med individet, kan på denne måten etter hvert kan få samfunnsmessige konsekvenser.

Så lenge det er en individuell prosess med sikte på økt selvtillit, er det ofte tilstrekkelig med kommunikasjon. Så snart prosessen bli kollektiv, og omfatter en gruppe, et nærmiljø eller et lokalsamfunn, kreves det også organisering. Skal vi ha ambisjoner om å styrke vår makt og innflytelse i storsamfunnet, må kommunikasjon og organisasjon suppleres med andre ressurser (økonomi, personale, lokaler).




Litteratur

  
 

TILSTEDE    Parkveien 25,    0367 Oslo    www.tilstede.org    Tlf: 22 46 67 77     Fax: 850 36547