Det er ikke hensiktsmessig å betrakte demokratiet som en styringsstruktur og spilleregler som er fastlagt en gang for alle. Demokrati bør ses på som et ideal eller en ”verdi”. Samfunnet har vært og er alltid i endring. Dermed endres også forutsetningene for og mulighetene for å skape et reelt folkestyre.

Debatten om demokratiets grunnlag og grenser er svært omfattende. Bare det som er skrevet på norsk fyller et lite folkebibliotek. Her skal vi bare reflektere litt rundt aksjonenes plass i dette bildet.

Folkestyre?
Folkestyre i streng forstand er som oftest umulig. ”Demokrati” blir til flertallsstyre, og flertallstyranni kan ikke utelukkes, skriver Arne Næss etter Alta-aksjonen: ”Den som ikke respekterer majoritetsavgjørelser, kan politiet ta seg av.” Selv et konsekvent flertallsstyre blir umulig fordi premissen for vedtak ofte fastlegges av andre og på høyere nivå. ”Man drives derfor fra flertallstyre til representativt styre hvor man med mer eller mindre kompliserte og vilkårlige regler søker å bevare ”folks” innflytelse.” (Arne Næss i Populist nr.2 – 81: Tretti uforglemmelige timer i og omkring Stilla)

Det er altså et skille mellom formelt styre og reelt styre, i og med at det er andre hensyn og andre aktører som nesten alltid griper inn i beslutningsprosessen enn dem som ”de demokratiske spillereglene” foreskriver. Slike aktører kan både være aksjonister og bedrifter, media og rettsvesenet. Det er også mange flere, mer eller mindre åpne og tilgjengelige, kanaler for innflytelse enn valg og representasjon. Da er det ikke gitt at det er ”visse formale reglers absolutte herredømme” som best ivaretar demokratiske hensyn. Arne Næss argumenterer for at det formelle demokratiet tvert imot kan være, i noen situasjoner, en trussel mot ”demokratiet” som verdi.

Mange aksjoner bygger på den tanken at det representative demokratiet er så innvevd og hengt opp i andre maktstrukturer at det produserer ”et falskt flertall”. Dermed er flertallet blant de folkevalgte ikke lenger representativt for flertallet i folket. Noen ganger kan det være et visst grunnlag for slike påstander. Som regel må aksjoner betraktes som en samling om underrepresenterte interesser, uten at det er så enkelt å fastslå hvor stor oppslutning de har i ”folket”.

Det er imidlertid et avgjørende poeng at aksjoner ikke tar sikte på regjeringsmakt, men har som mål å påvirke enkeltavgjørelser. De skaper nødvendig friksjon, men uten å true samfunnsordenen. Selv i tilfeller der ”sivil ulydighet” tas i bruk, aksepterer aksjonister normalt arrestasjon og en strafferettslig prosess. Det innebærer at myndighetenes legitimitet anerkjennes, inkludert retten til å fastsette og håndheve lover.

Medvirkning og deltakelse
Dette er nye honnørord i diskusjoner om demokratiet. Brukermedvirkning skal være en del av all tjenesteyting. De berørte skal delta og bli hørt i alle beslutningsprosesser. Problemet er at rommet for medvirkning og deltakelse ofte er svært trangt definert. Det er slik vi gir ungene våre valgmuligheter som foreldre: De får ikke bestemme om de skal ha ny jakke, om de trenger sommer- eller vinterjakke, prisen eller type jakke. Medbestemmelsen begrenser seg til fargen. Slik er det ofte i politikken også. Det avgjørende rammene ligger fast. De er bestemt før det ble invitert til medvirkning. De har vi ikke innflytelse over, fordi det er slik markedet er, fordi det er et direktiv fra Brussel, fordi ekspertene har talt eller fordi det bare er slik.

Aksjoner er medvirkning og deltakelse som myndigheter, eiere og andre makthavere ikke har invitert til. Aksjoner kjennetegnes ved at de bryter ut av rammene og skaper et bredere og mer omfattende folkelig engasjement rundt en sak. Fra tid til annen viser det seg at det slett ikke var så sterke begrensninger i alternativer og handlingsrom som det de folkevalgte hadde trodd da de behandlet saken.

Kunnskap er et maktmiddel
Det er viktig å ha klart for seg at makt i vår form for demokrati ikke er entydig plassert i folkevalgte organer. Både de tunge interesse-, yrkes- og næringsorganisasjonene, en stadig voksende offentlig forvaltning og fagekspertisen har betydelig makt.

For bare et tiår siden var det fortsatt mulig å monopolisere kunnskap, og alle slags ”eksperter” kunne påberope seg en eksklusiv autoritet. I dag har de aller fleste adgang til et utrolig utbud av alternativ kunnskap via Internett. Den tyske sosiologen Ulrich Beck kaller dette for ”det refleksive samfunnet”. Vanlige mennesker stoler ikke på de gamle autoritetene lenger, men sjekker ut hva andre mener og gjør seg så opp sin egen mening. Dette undergraver maktbasen til byråkratiet, som har hvilt mye på støtte fra ”eksperter”. Både velgere og folkevalgte har nå alternativene lett tilgjengelig – og da blir det vel mer demokratisk?

Nedbryting av respekten for ”ekspertene” ble i ettertid sett som et av de viktigste resultatene av den første store miljøaksjonen i Norge, i Mardøla (fra 1969): ”Aksjonistene opplevde selv hvordan ekspertene uttalte seg om ting de ikke hadde dekning for i sin kompetanse. Disse uttalelsene ble så gjengitt som ”ekspertutsagn” i presse og kringkasting. Også politiske organer baserte seg nettopp på slike ”ekspertutsagn”. For aksjonistene betød slik erfaringer en klar legitimering av deres egen rett til å gripe inn i de n politiske avgjørelsesprosessen med argumenter og aksjoner.” (Demokrati og folkeaksjoner 1980:76). Beslutningsgrunnlaget som blir presentert for de folkevalgte i en omstridt sak er sjelden nøytralt. Derfor er folkelig mobilisering rundt alternative forslag ofte nødvendig for å øke kvaliteten på demokratiske beslutninger.

Dagens demokrati

http://www.sv.uio.no/mutr/

I august 2003 la den andre Makt- og Demokratiutredningen fram sin sluttrapport.
Rapporten tegner et pessimistisk bilde av et folkestyre i oppløsning:

· Det er tillitskrise mellom dem som styrer og de som blir styrt.

· Vi har utviklet et samfunn med større forskjeller og en ny underklasse.

· De store folkelige bevegelsene har ikke lenger har noen kraft.

· Massemedier utøver dagsordenmakt gjennom en kronings- og detroniseringsjournalistikk som bryter
opp partienes langsiktige arbeid.

· Politikere er uten evne til strategisk tenkning og har mistet styringen over samfunnsutviklingen.

· Partiene er utydelige alternativer: Den store norske politiske enigheten representerer et demokratisk problem.

· Makt er flyttet over til rettslige organer og mer interessekamp drives gjennom rettsvesenet.

· Mye makt er overført fra folkestyrets organer til det private næringsliv - mest til dem med de sterkeste finansielle musklene.

· Lokaldemokratiet er svekket gjennom sterkere styring fra Stortinget.
 
· Enorm makt er via EØS-avtalen overført til EUs lov- og direktivmakere.


” Summen av dette blir at det i løpet av oppsiktsvekkende få år er foregått en dramatisk maktforskyvning som berører hele samfunnsordningen. Og det er slett ikke alt dette som er et resultat av en villet - langt mindre en ønsket – utvikling.” (Harald Stanghelle i Aftenposten 27.08.03).

Mange har vært kritiske til denne utredningen, også forskere som deltok, ikke minst fordi den gir en så ensidig negativ vurdering av endringer som svekker de tradisjonelle kanalene for borgernes innflytelse. Balansen i systemet for folkelig deltakelse er forskjøvet bort fra de valgte forsamlingene og over til aksjonsgrupper, rettighetstildeling og organisert lobbyisme. Det blir lett ukritisk nostalgi når det ikke samtidig framheves hvordan innflytelsen gjennom andre kanaler er styrket, og hvordan enkeltmennesker og grupper finner nye virkemidler for å fremme og styrke sine interesser.

Den gjennomsnittlige borgeren er nemlig like interessert i politikk som tidligere, i følge Makt- og demokratiutredningen. Og det konkluderes også med at individet har fått større frihet og mer makt. Deltakelse i direkte aksjoner, valg av varer ut i fra politiske hensyn og direkte kontakt med offentlige myndigheter er blitt mer vanlig. Samtidig går færre inn i et aktivt engasjement innenfor partier og tradisjonelle frivillige organisasjoner. Den politiske deltakelsen har blitt mer kortsiktig og i større grad rettet mot enkeltsaker. 

På samme tid er det tegn som tyder på at det representative demokratiet også er i endring. De som er valgt til å styre har sett et økende behov for å forankre politikken. Torbjørn Jagland prøvde ut ”samråd” midt på 1990-tallet. I lokaldemokratiet arrangeres det høringer og folkemøter, det blir satt opp folkepaneler og det blir gjort eksperimenter med direkte demokrati som tele- og internettavstemninger. En slik utvikling av nærdemokrati tjener til å demme opp mot protestaksjoner, ved at synspunktene til de berørte og ikke-eksperter kommer med i vurderingene før vedtak fattes. Er ikke det mer-demokrati?

Er aksjoner en trussel mot demokratiet fordi de utfordrer hegemoniene? ”Vi mener at aksjoner er en nødvendig del av så vel et stabilt demokrati, som et samfunn som arbeider seg framover mot mer demokrati. Så lenge aksjonister ikke tar i bruk virkemidler som kan tvinge deres syn igjennom, utgjør de ingen trussel mot systemets demokratiske sider. De utfordrer makteliten og vekker folk, men er ingen udemokratisk trussel, tvert imot. Under slike aksjoner kan myndighetene fritt velge å trumfe sin vilje igjennom, eller bøye av. Til syvende og sist er det velgerne som dømmer om politikerne har gjort rett eller galt. Gjennom aksjonen har velgerne fått en vekker. (…) Generelt vil vi si at de aksjonene vi har opplevd i Norge det siste tiåret, har bidratt til å levendegjøre demokratiet.” (Jesper W. Simonsen i Populist nr.2 – 81: Mer demokrati!)

Litteratur

TILSTEDE    Parkveien 25,    0367 Oslo    www.tilstede.org    Tlf: 22 46 67 77     Fax: 850 36547